Fritz Moen-saken og den dårlige holdningen til dommerstanden i Norge.
Jeg kan ikke formulere det bedre enn teksten fra Aftenposten ------les selv og tenk etter:

Møtet med den utstøtte
SYSTEMFEIL. Granskerne av Moen-saken vil finne en trist og opprørende historie. For justismordets innerste vesen er systemets tillærte sikkerhet i møtet med den utstøtte.
(Først publisert: 30.08.06 Oppdatert: 30.08.06 kl. 11:04 )
HARALD STANGHELLE, Politisk redaktør

JUSTISMINISTER Knut Storberget vil vite hva som gikk galt i Moen-saken, melder Aftenposten på nyhetsplass i dag. Det er både riktig og nødvendig.
For vi kan ikke uten å heve et øyenbryn leve med at justismorderne går fri for reaksjon eller kritikk. Det betyr ikke at de ansvarlige for denne rettslige katastrofen bør sperres inne som en form for primitiv hevn, men at ansvaret for Fritz Moens tragiske skjebne må dokumenteres. Så får den dokumentasjon granskerne finner, være utgangspunkt for mulige reaksjoner.
Skuldertrekk? En av grunnene til nødvendigheten av dette, er reaksjonen etter at Fritz Moen i forrige uke - nesten halvannet år etter sin død - ble frikjent også for det andre drapet han i sin tid ble dømt for. De fleste som sto bak justismordene, møtte frifinnelsen med larmende taushet. Og de som har snakket, har uten unntak forsvart seg selv.
Ingen har gitt uttrykk for beklagelse, anger eller fortvilelse. Snarere trekkes det på skuldrene, og vi får vite at ingen av dem ser at de kunne gjort en bedre jobb.
Provoserende. Det like provoserende som feil. Både da samfunnsstebarnet Fritz Moen møtte sin livsskjebne i form av en hysterisk bystemning, overivrige etterforskere, en aktor blind for motforestillinger og en lagmann uten noen forståelse for tvil - og da påtalemyndigheten for bare seks år siden kjempet som løver for å hindre at saken skulle gjenopptas.
Og igjen får vi demonstrert med tragisk tydelighet at justismordet ikke skjer av hevngjerrig ondskap, men oftest er et resultat av et selvsikkert systems tro på seg selv. I møte med den utstøtte, og med selve forbrytelsen som resonansbunn, elimineres en åpenhet for andre løsninger enn den systemets menn og kvinner selv trekker opp.
Velutviklet tunnelsyn. Det som gjør justismordene i Frostating lagmannsrett ekstra uhyggelige, er at svært mye av det som over 20 år senere gjør det åpenbart at Moen ikke var drapsmannen, var kjent for politiet, for statsadvokat Olaf Jakhelln - som nå er lagmann - og for dommerne. Sjelden finnes det et klarere eksempel på at rettens mektigste aktører nekter å la tvilen komme en tiltalt til gode.
Skråsikkerheten var så sterk, og tunnelsynet så velutviklet at man bare så en mulig drapsmann - og det var altså den ofte så hjelpeløse Fritz Moen.
"For første gang i skranken tillater jeg meg å si det er begått justismord," utbrøt den markante forsvarsadvokat Olav Hestenes i sin straffeutmålingsprosedyre.
Lagmann Karl Solberg reagerte heftig og øyeblikkelig. "Jeg vil ha meg frabedt den slags uttalelser i retten."
Det var åpenbart lettere å akseptere justismordet enn protesten mot det.
Uhyggelig grunntone. I Fritz Moens sak er nettopp dette en uhyggelig grunntone:
For selv ikke da han av Borgarting lagmannsrett ble blankt frifunnet for Sigrid-drapet, ville statsadvokat Jan H. Dahle gå med på at saken var en rettsskandale. Snarere mente han at politiarbeidet som førte til justismordet var "god etterforskning".
Dette er den samme statsadvokat vi kjenner fra Bjugn-saken, og som under den første av Fritz Moens tre gjenopptagelsessaker (i 2001) nærmest latterliggjorde at forsvareren brukte privatetterforsker Tore Sandbergs funn.
Da slo den mektige anklager med bred penn fast:
"Det er politiet som skal etterforske straffesaker og gjenopptagelsessaker. Politiet har utdannelse, erfaring og regler som skal følges. Deres arbeid er en garanti for rettssikkerheten."
Garanti for justismord. I Fritz Moens sak var politiets arbeid altså også en garanti for to justismord, mens det er Tore Sandbergs utrettelige arbeid som i rettshistorien blir stående som lysende eksempler på hva det vil si å ta rettssikkerhet på det dypeste alvor.
Likevel mener fremdeles etterforskerne med ansvar for de to justismordene at de gjorde en god jobb den gangen. Hva som da er dårlig politihåndverk, kan vi bare tenke oss.
Tidligere Kripos-etterforsker Eirik Stedje - som var sentral i etterforskningen av begge drapene - avviste så sent som fredag at frifinnelsene lokker frem dårlig samvittighet: "Nei, overhodet ikke. Jeg vet at den jobben jeg gjorde var riktig, for å si det sånn." (TV 2)
I klartekst betyr dette at selv etter to dokumenterte justismord med et ødelagt liv som resultat, er selvkritikk og fortvilelse fremmedord hos sakens sentrale aktører. Hva som skjer i den enkeltes lønnkammer, vet selvsagt ingen av oss.
Velutviklet selvforsvar. To svært sentrale unntak fra denne holdningen er verdt å merke seg: Justisminister Knut Storberget var meget klar da han i NRK Søndagsavisen karakteriserte saken som en rettsskandale. Og riksadvokat Tor-Aksel Busch møtte helgens kritikk med en tydelig beklagelse da han uttalte seg mandag.
Parallelt med dette ser vi at aktørenes personlige og institusjonelle selvforsvar er velutviklet. Det er som om de egentlig ikke ønsker å ta inn over seg at Fritz Moen ble uskyldig dømt, justismordene omtales som om de var hendelige uhell.
Det forteller med all ønsket tydelighet om nødvendigheten av en granskning.

Nå har Sandberg annmeldt 3 av dommerne i Moen-saken. De 3 er idag høyesterets-dommere. Mer følger.